New article

I have just published a new peer reviewed article, in Norwegian, titled “Apofasis, teurgi og kristologi: Om delaktigheit i den ukjente Gud” (English: “Apophasis, Theurgy, and Christology: On Participation in the Unknown God”). The article is open access.

Norwegian abstract:

Eit sentralt trekk ved tradisjonell kristen teologi er at Gud «bur i eit lys dit ingen kan koma» (1 Tim 6,16), at han er ukjent i seg sjølv, sjølv om det også er i han at «vi lever og rører oss og er til» (Apg 17,28). Denne apofatiske eller negative tilnærminga er sentral for Paulus, og ho vart plukka opp av Psevdo-Dionysios Areopagitten, mest sannsynleg ein syrisk munk frå 500-tallet. Han tek utgangspunkt i paulinsk teologi, men nyttar seg av nyplatonsk filosofi, spesielt den teurgiske tradisjonen etter Jamblikos og Proklos, for å artikulere mennesket sitt forhold til Gud og grensene for kva vi kan seie om Gud, og korleis vi kan nærma oss han. Her blir hans teurgiske teologi drøfta, og det blir argumentert for at Areopagitten forankrar dette i ein apofatisk kristologi.

Nøkkelord: Psevdo-Dionysios, kristologi, apofatisk teologi, liturgi, nyplatonisme, teurgi.

English abstract:

A central feature of traditional Christian theology is that God “dwells in unapproachable light” (1. Tim. 6:16), that He is unknown in Himself, even if He is also the one in whom “we live and move and have our being” (Acts 17:28). This apophatic or negative approach is central for Paul and was picked up by Pseudo-Dionysius the Areopagite, most likely a 6th century Syrian monk. He takes Pauline theology as his starting point, but uses neoplatonic philosophy, in particular the theurgic tradition after Iamblichus and Proclus, to articulate mankind’s relation to God and the limits for what we can say about God og how we can approach Him. Here, his theurgic theology is discussed and it will be argued that the Areopagite anchors this in an apophatic Christology.

Keywords: Pseudo-Dionysius, Christology, apophatic theology, liturgy, neoplatonism, theurgy.